Utdrag fra “We have not forgotten” av Salman Natour

Fremført av Trond Peter Stamsø Munch under MOTforestillinger III - Nakba uten ende?

Oversatt til norsk av Marius Kolbenstvedt.

I april 1948 falt Haifa.
Dette fortalte mannen som var merket av alderens arr.

Den aldersmerkede mannen vi snakker om har gått hånd i hånd med århundrets år. De skrider fremover, han går mot slutten, vaklende og smertefullt. Han våkner med sola. Forlater huset og tusler rundt i gatene i Haifa: Yud-Lamed Perets, Ha-Nevi’im, Mandale Mokher Sfarim, Abraham Avino, Sarah Imenu, navn han syns det er vanskelig å uttale, og gater som det er enda vanskeligere å gå gjennom. Han ser etter en sitteplass i en park. Jødiske venner samler seg rundt ham. Da han var busssjåfør, og kjørte til og fra og rundt Haifa, var disse vennene i Bagdad og Alexandria og bygget palasser, og barna deres studerte på de beste skolene, for senere å etablere rekrutteringskontorer for immigrasjon.

 

Vi sier ‘1914-krigen’ om første verdenskrig. Da var jeg 14. Vi sier ‘Nakba’ om 1948. Da var jeg 48.” Og han tilføyer: “Jeg så alt sammen den dagen da kanonen var oppe på broa, og de slapp en bombe full av gult på klokketårnet ved Jarni-moskéen. Klokketårnet falt, og jeg sa ‘Klokken falt, og hjemlandet er det neste som faller.’ Ingen av oss hadde noen gang kunnet forestille seg at nyhetene om Deir Yassin-massakren skulle nå Haifa. Vi var fortapte, vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Britene og jødene og våre egne sheiker fortsatte å undertrykke oss. Som undersåtter gjorde vi som vi ble befalt, men selv om de prøvde å tvinge oss til å like storfumfti Elhaj Amin, og utropte ham til troens forsvarer, så var det ingen som adlød ham.

Det var april, i året 1948, på den nittende i denne vårmåneden falt Haifa. Britene forberedte sin egen avreise, og etterpå ga de våpnene sine til Hagana-troppene. Denne byen hadde blomstret opp gjennom årene på grunn av all handelen, men snart de første nyhetene kom om Deir Yasin, det ble fortalt at der ble magene til gravide kvinner sprettet opp og barn ble slaktet før de dro likene til Bab eSahira, kringkastet britiske og arabiske radiostasjoner skrekkscenarioer med hva jødene kom til å gjøre med araberne som ønsket å være igjen i hjemmene sine. De skjøt med kanoner fra broen, og jødene løp i dekning i Hadar-området. Så araberne var under konstant bombardement. Noen proklamerte oppfordringer til araberne om å bli i husene sine, og ikke forlate hjemlandet. Samtidig som en bombe ble sluppet over El-Mahatta distriktet og ved klokketårnet, som liknet Big Ben, ble en kruttønne trillet ned trappene som ledet til WadieNisas, og så en til, og en til …

Så begynte Hagana-troppene å tømme husene for beboere. Britene patruljerte, og hvis de så noen som forsatt var i husene sine, skremte de dem ved å si ‘Hva gjør dere her? Hvis jødene finner dere her, kommer de til å drepe dere. Ta med dere sakene deres og dra til havna.’ De jævla britene hadde lurt oss. De hadde sagt at de var på vår side, men etterlot de ingen våpen utover dem de ga til jødene. For ikke å snakke om at de hjalp dem med å jage oss bort. Hver eneste araber de så, tok de med til båtene. De samlet alle på havna hvor det ikke lenger var noen vei tilbake. Derfra fraktet båtene disse skrekkslagne menneskene til Sidon og Tyre.

Prøv å forestille dere at de som reiste, dro i en slik fart at maten fortsatt sto på gasskomfyren, brødet lå fortsatt i ovnen. Markedet ble etterlatt uten oppsyn, så biler kom kjørende inn og tømte alt de kunne. De tok alt, fra mat til elektriske apparater. De rev til og med ned nybygde hus for å ta metallet og steinen. Kona mi, ungene mine og jeg gjemte oss i Kalaawi-distriktet. Jeg sverget, at selv om de drepte meg og barna mine, ville jeg aldri forlate dette stedet. Vi sendte det minste barnet ut for å speide etter Kong Abdullahs hær, som han hadde lovet å sende. Barnet skulle kjenne dem igjen på hattene. Men ingen hatter og ingen hær. Det var ute med oss og med dem i båtene.

Etter to dager dro jeg tilbake til huset mitt. Det var tomt. Jeg sverger at jeg så ham med
mine egne øyne, en gammel Ashkenazijøde, som tømte huset for alt unntatt ID-papirene våre. Jeg sa til meg selv: ‘Du har i alle fall navnene på barna dine.

Haifa ble ikke slettet fra landets overflate, men har endret seg enormt. Et gammelt
Haifa og et nytt, ett som vi kjente og ett som de kjente, som levde på E-Shakira-porten og Shuwam markedet, Bandar E-tuggar distriktet og Qishli sin tid. Mange år har gått og mange hendelser funnet sted, men hukommelsen blekner og går i oppløsning. Disse smertefulle minnene, bildene som synker dypt inn i sjelen og piner etvhert hjerte med medlidenhet, løfter frem et spørsmål:

Hva forventer mannen som er merket av alderens arr mens han venter på dommens dag? Kanskje å fortelle Gud: ‘Vi ble nektet livets gleder, vi ble skilt og revet vekk fra hverandre og vanæret våre barn.’

Hvordan kan vi skrive alt om Haifa? Vi skrev litt av det lille den aldersmerkede mannen var i stand til å meddele oss. Ruinene av Jarni-moskeen eller Bashas bad hvor glassplintene glitrer i morgensola og kaster lysspill på statuen av Faisal, som ble reist over sheik Mubaraks hvilested.

Folk i gamle Haifa var for det meste fiskere og steinarbeidere. De pleide å frakte steinene fra Wadi Rushmia og selge dem. Og da britene kom og utvidet havna, begynte vi å jobbe der også. Rifaat, en garvet fisker, hadde et svart esel han pleide å stå på og speide utover havet for å se hvor fiskestimene samlet seg. Så kastet han garnet, og han gikk aldri glipp av en eneste fisk.

Tiden går, og havet begynner å komme med mennesker i stedet, og frakte mennesker bort. Og Abu Zeids båter fraktet araberne bort.

Hvor?

Til Acre Til Beirut Til Sidon

Hvor?
Til selve Helvete.