--------------------------------------

:: POESI I DIALOG :: 

 HUSSAIN BARGHOUTHI 

--------------------------------------

 

NIENDE SPEIL

(utdrag fra diktsamlingen Flytende Speil)

oversatt til engelsk av Àthar Barghouthi, til norsk av Vibeke Harper

Lest av Nils Ole Oftebro på norsk, Eid Aziz på arabisk

 

 

Da hun fortalte ham at hun ikke ble hans før han skrev “Diktet i hennes tanker”,

forsøkte han å få tak på nøyaktig hva det var hun mente.

Han spilte et opptak av alle sine tidligere dikt for henne,

og ble sittende i håp om at hun ville like noe fra dem.

 

Regissøren protesterte fra en fullstendig overraskende vinkel:

 

“En svart sjel. Diktene dine er en svart elv som omkranser jorden som et armbånd rundt et håndledd. Gravér disse diktene inn på et sølvanheng og heng det rundt halsen din

som en bekjennelse…

som en tilståelse av at du er negativ.”

 

Kanskje handler diktet hun har i tankene om “kjærlighet”

– uten handling, uten død, uten fordømmelse.

Tenkte han. Og etter en stund gikk han inn i studioet

med en kjepp i sin høyre hånd og en sølvramme i venstre;

et innrammet, rektangulært speil, og på rammelisten over speilet

var det festet et lite stykke sort silke med noe brodert skrift, vanskelig å tyde,

et dikt om henne som var inspirert av…

Hun hørte ikke etter. Hun hang det rett opp på veggen i gangen i studioet. 

Det var natt. I studioet.

 

Det var natt.

Hun leste i skinnet fra lyset hun holdt i hånden; flammen skalv i det avlange speilet:

 

“Jeg drømte deg.

Øynene dine er de hellige vokternes bolig,

et tilfluktssted oppsøkt i lojalitet til kjærlighetsløfter,

der inne er lampene tent, med olje fra ritualene, 

I drømmen flyter enda en lampe på vannet, opplyser alle ting.

Kjærligheten forundrer meg i begge tilfeller,

både når den kommer til deg og når du kommer til den.

Det er som om du er den større sammenhengen i det jeg mistet,

og som kommer tilbake til meg når teppet går opp

Og hendene dine er en trapp

Av mursten.

Jeg bestiger den, og den knuser meg, kroppen min faller som glass,

og sjelen min tar av og stiger som en parfyme,

Noe av stigningen er nedstigning, noe er kollaps

Og ikke alle så deg slik jeg så deg, men den blinde er uten skyld!

Og noens øyne er aske, og noens øyne er blendverk.

 

Jeg drømte deg.

Håret ditt var en himmel av farget glass

Ufølt, ubesudlet, lyser det opp gulvet, aldri berørt av flammer

Dets lys er et forvarsel,

og jeg vasker øynene mine med kjærlighet for å se,

vasker bort min blindhet.

Og noens øyne er speil, og noen speil er støv.”

 

Han lyttet til stillheten, med kjeppen i hånden.

Skjermen foran ham, han selv sittende på et sort sete.

Hun leste videre, taust. Hun tok hånden hans, stille, og gikk ut sammen med ham.

Regn på asfaltens sorthet. Små dammer som glitrer av lys.

I gjenskinnet ser hun ansiktet sitt i brokker.

Hun sa: Du har begynt å forstå hva jeg bærer i tankene mine.

Du beskriver mitt hår som “en himmel av farget glass”

(hvorfor gikk hun ut fra at diktet handlet om henne? tenkte redaktøren),

jeg ser det tydelig for meg: blått, gult, rødt og grønt.

Mørke nyanser nattestid, med skinnende stjerner som lyser opp jorden

med tynne striper av lys. For lenge siden, i de gotiske katedralene,

hadde blyglassvinduene en geometrisk form med tolv sider

for å etterligne Dyrekretsen på himmelen.

I Koranen “bygger” Gud himmelen, som en arkitektonisk utførelse.

Og hendene mine er “en trapp av mursten”,

og opp denne klatrer du for å nå frem til et annet sakralt byggverk:

de hellige vokternes bolig.

Fint. Kroppen har den samme guddommelige struktur som universet.

Gammel filosofi, men vakker.

Vi befinner oss nå i et dekonstruert univers, eller; vi vil se det dekonstruert.

 

Kanskje forsøkte regissøren å berolige ham, eller rose.

Om hun var så begeistret for et “hellig univers”,

med harmonisk, utsøkt og guddommelig arkitektur,

hvorfor vil hun da at han skal jobbe for henne som “redaktør”,

hvis eneste jobb er å “kutte denne delen av filmen”?

Å “kutte i virkeligheten”, reprodusere den og samle den sammen

i henhold til hennes lyst og fantasi?

Er ikke det et brudd på virkeligheten slik den er satt sammen av Gud,

eller, sagt på en annen måte:

er ikke dette et fragmentert univers uten annen sammenheng

enn den regissøren anser som virkeligheten?

Og husk Mahmoud Darwish sine ord:

 

“Benene mine er som en pinne i regissørens hånd, men jeg logrer:

Jeg perfeksjonerer rollen i morgen. Sir.

Det er derfor jeg slutter.”

 

Har ikke virkeligheten blitt en ”pinne” i hendene på kino- og fjernsynsselskaper,

og hopen av redaktører og regissører og investorer og distributører?

Og i neste instans; etterretningsbyråer og spioner?

Hvilken ”virkelighet” blir igjen av ”Diktet i hennes tanker” etter alt det?

Og av “en himmel av farget glass”?

 

Han gikk videre i regnet alene, lot regissøren stå igjen bak ham.

Han snudde seg mot den mørke bakgaten,

slo i bakken med kjeppen, som Oedipus da han forlot Theben.

 

Hvor nå?

---------------------------

 

METAMORFOSENE

oversatt til engelsk av Athar Barghouthi, til norsk av Terje Nordby

Lest av Nicolay Lange-Nilsen på norsk, Eid Aziz på arabisk

Jeg mente en annen kontekst, en annen enn min første kontekst,

og en annen enn min andre kontekst, og det jeg vil kontekstualisere,

er noe annet enn gresset, jordkloden, det første kysset

og noe annet enn det andre kysset, og det jeg har likt, og det jeg liker

og noe annet enn min vante pust, noe annet enn poesi og poeter,

og enn det denne kloke profeten snakker om i sitt åpenbaringsrykk,

jeg mente noe annet enn den første bredden, og noe annet enn den andre,

og noe annet en han som filosoferer, og filosofiene,

og noe annet enn det første skrittet, og noe annet enn det andre.

Jeg kaller det metamorfosis.

 

Kall det hva du vil, hva du enn måtte ønske

så er det noe annet enn det du ville komme til å kalle det,

og ønsket er et annet enn hva du ønsket, så kall det anti-dans,

jeg mente en annen kontekst,

så kall det: en drøm, en mørk stråle, som grønt blandet med blod,

kall det noe!

For jeg mente andre stråler, og noe annet enn det jeg uttrykte

(for det jeg uttrykker er en sommer da våre kvinner ikke kan menstruere i heten,

en steril fugl som ikke legger egg, det er utslettelsens akselererasjon her …)

 

Jeg mente en glede av et annet slag,

noe som ikke er begrenset, noe som ikke er kjent for å ha grenser,

det er utenfor det jeg kontekstualiserer,

jeg mente forbauselsen til en skog som fløy til en stjerne på toppen av en luftig natt,

så forsto du meg,  gjennom et språk jaget av mygg?…

overlegne opplevelser, mente jeg,    

jeg mente noe annet enn bekjennelsen i et svakt øyeblikk,

noe annet enn sjelens kompensasjon for nøye seg med det halve

dette er utenfor min smak, mente jeg, 

”Med noe annet enn dette ankom jeg”

Forbannet være min sjel! Forandring … 

 

Denne kvelden er en reise gjennom villmarken over oss

Skrittet til en blå hest som svømmer under en sadel av planeter,

Forandring i retning av vrinsk så de små trærne krabber til en annen slags sti.

Stiene slutter i hendene mine, å sjel

Kom til villmarken

der de frie lever som Gud.

Mørket er det jeg lyser opp, det jeg ser er torner, så kom

ut av det vante i retning av en annen kontekst …

Vi passerer nær de flommende elvene, og jeg sier:

Min vakre sjel, det jeg lengter etter,

Jeg mener elver uten strøm …

Jeg vet ikke hvordan? Eller hvorfra?

Men denne villmarkens gud vet mer,

vet at vann, et annet slags vann enn dette,

nærer den som lengter etter det, byr meg på en slurk til.

 

Forbannet. Min sjel, la oss komme oss avgårde

Jeg har ikke tid til å forklare hva jeg lengter etter,

Mørke er det som det lyser opp, to tegn uten detaljer,

”og løven har møtt din bror Bishra”

Så ler jeg. Hvordan kan min sjel le av meg to ganger

og så le igjen!

 

Det er vakkert å elske nå, og at alt kommer ut i klarhet,

vi er to sommerfugler på en lampe i natten under åpen himmel,

kanskje er vi dens fanger,

kanskje er vi fanger,

vi smelter sammen, kropp og navn, i nytelse

 

Forbannet være min sjel,

Du sier til meg:

”Hva er vi i hver eneste landsby? Og hva begjærer vi?”

To, frie som ørner, uminnelige som tidsaldre,

Jeg er ham som er ensom med demoner

og jeg er demonen,

i deg rører jeg ved en bane som bare er kvinners bane

Og fra hvilken kveld da jeg berører to ganger

vil det ikke komme et begjær om enda en berøring ?

----------------------------

NATT OG ANGER

(utdrag fra boken Natt og Anger - en diktsyklus)

Oversatt til engelsk av Àthar Barghouthi, til norsk av Vibeke Harper

Lest av Terje Nordby på norsk, Eid Aziz på arabisk

 

 

Angeren går med seige skritt over solfylte flater

Med en neve fylt av hvete til fuglene

Og øyne som er røde etter gråt

Med grønnblekt nakent ansikt

og uten trekk av ro, uten trekk av ro

Jeg ser deg, i flimrende grå bølger, 

Som tunge fugler flaksende mellom kystlinjene 

I søken etter Noah’s ark.

Jeg ser deg gjemme vingen

Og skjule sårene ved å synge.

Jeg ser deg; en fremmed i et land du ikke er bofast i

Jeg ser deg, utenfra, som en stemning like ustadig som bølgene,

eller som et matt smil på et trett ansikt

Midt i mellom begynnelse og slutt.

 

Og i morgen er du forsvunnet uten spor, slitt vekk 

som en leppestift,  

som en henna-tatovering.

Og i morgen,

som dyrket mark under stekende sol,

Tørker du ut, slår sprekker,

Og du blottstiller brystet ditt for himmelens hvithet.

I morgen skal du gråte,

Sørge over èn enkelt stein

I fjell som nesten dreper med sine djuv.

 

Og i morgen, er du som en svart frakk

kvinnene henger over en stolrygg,

Og som en sang i et bryllup,

Blir du hengende, som et ekko, inne i deg selv.

Konvoien med familien din marsjerer mot Egypt ved daggry,

Men du blir værende, alene

Så du tar et skritt mot sør

Og et skritt mot nord

i søken etter morgenens ord 

Som du kan si til kvelden.

Du kunne ikke leve med ordene “jeg er ferdig”

og du hadde for mye kjærlighet til å si “det er slutt”.

Du var bønnen, den som ble bedt til og den som ba,

Vidunderlige tålmodighet, fordi du…

Vidunderlige tålmodighet, kanskje du…

Tålmodighet, jeg kysser gjerne jorden du en gang gikk på,

Bærer både skoene dine - og deg 

Renner over av oppriktige kjærlighetssanger

Og jeg gir deg meg selv

Fra meg selv

Jeg er din profet, du kan bare heve ditt øyenbryn,

gulnet av stjernens matte skinn…

Og tørke vekk svette blandet med tilhørighet

revet opp med røttene, blandet med blod

Så, vidunderlige tålmodighet, du ene som er elsket av land…

og av kvinner.