--------------------------

MAHMOUD DARWISH

-------------------------------------

 

VI DRAR UT

Gjendiktet av Gunstein Bakke og Wael Philip Gallab,

Lest på norsk av Terje Nordby, av Eid Aziz på arabisk

 

Vi drar ut;
vi sa: Vi drar ut;
vi sa til dere: Vi drar ut fra oss selv, litt;
vi drar ut fra oss selv
mot en hvit marg for å grunne på hva innreise betyr, hva utreise betyr
Vi drar straks ut. Vår far som holdt til i oss, lengtet tilbake til sin mor, ordet og vi sa:
Vi drar ut. Så slå opp et sted for blodet som spilte ut av oss
og oversvømte kanonene deres. Stans jagerflyene fem minutter til
og la bombingen opphøre, på landjord og til havs, tre minutter til
så de kan dra ut som drar ut, og komme de som kommer...
Vi drar ut; vi sa: Vi drar ut,
Så la det være plass til et siste farvel. Fred over oss, fred over oss
Vi samler våre kroppsdeler i veskene, så la bombingen opphøre i fem minutter

Slik at de stilige kvinnene kan vaske de nyeste kyssene bort fra sine bryster

Vi drar ut;
vi sa: Vi drar ut fra oss selv, litt... vi drar ut fra oss selv
Vi kastet våre kroppers kyst der havet sluttet, og kollapset
lik en storm i palmetrærne, da vi vant over dere og vant over oss
Hvor mye vi en reiste, hvor langt vi enn kom avsted
så forsynte vi gatene med en skygge som kaller byen en form for mening
som minner om Faren, Sønnen og Ånden
Vi drar ut; vi sa: Vi drar ut, så dra inn i det nye Jeriko, bare for sju korte netter

Dere vil ikke finne en jente å ta fletten fra, en gutt å ta sommerfugler fra
Dere vil ikke finne noen vegg å skrive forbud mot oss og paternostertreet på
Dere vil ikke finne noe lik å risse salmer i, om hvordan dere riste i myten
Dere vil ikke finne noen balkong med utsikt over Middelhavet i oss
Dere vil ikke finne noen gate å vokte
Dere vil ikke finne det som fører til dere, og ikke det som fører til oss.
Vi dro ut før utreisen, så vis ikke seierstegnet over likene.
Her er vi. Vi er der. Vi er ikke der og vi er ikke her.
Her er vi under elementene. Vi er det latente blodet i luften dere slakter.
Vi drar ut;
vi sa: Vi drar ut. Så slipp en bombe på skyggen vår ... skyggen vår
La den fanes i jorda, dens mor, eller heng den i kastanjetrærne
Dere er eller vi er ikke! Tre inn i illusjonen deres, og pløy illusjonen vår
Vi drar ut;
vi sa: Vi drar ut fra havets begynnelse
etter én drept, fem skadde og fem minutter
etter at sektene har oppløst seg rundt jernets drønnende sammenstøt med familien

Vi drar ut fra hvert hjem som så oss knuse en stridsvogn like ved eller over oss
Vi drar ut fra hver en meter, hver en dag, slik beduinene drar fra oss

Vi drar ut;
vi sa: Vi drar ut fra oss selv, litt: Vi drar ut fra oss selv til en flekk av hav – hvit, blå –

der var vi, og her var vi.

Fraværet som er gjort av jern, fører til oss. Der var Beirut og her var Beirut.

Vi var et veggur på et stykke fastland
og en dag av nelliker.
Farvel til de som vil komme fra tiden vår i stillhet,

Oppreist fra blodet vårt så vi kan komme inn

Vi drar ut;
vi sa: vi drar ut når vi drar inn.

---------------------------

SOLOKONSERT

Gjendiktet av Gunstein Bakke og Wael Philip Gallab,

Lest på norsk av Terje Nordby, av Eid Aziz på arabisk

Om jeg en dag kom tilbake til det som var, ville jeg finne

Tingen som var og tingen som vil bli?
Det er en solokonsert
Det er en solokonsert

Fra tusen sanger forsøkte jeg å bli født Mellom asken og havet.

Jeg fant ikke Moren som var den moren jeg fødte

Havet fjerner seg

Det er en solokonsert

Jeg trodde min ånd da den sa: Hold deg fast I den fallende veggen, og ga etter for lyst

Hvis blodtypen min ble skrevet på pilen

Ville vinden ha blåst imot vinden, i bladene

På pilen, og pilen blusser opp

Det er en solokonsert

Om jeg en dag dro tilbake til det som var, ville jeg bare finne
Det jeg ikke fant da jeg var
Om bare jeg kunne vært trær, og fått tilbake fortellerens
Synsrand.

Overalt der jeg svaier, støtter jeg horisonten min
Om bare jeg kunne vært trær, som ikke strekker seg forgjeves...

Trodde jeg drømmen min?

Nei. Jeg trodde det som viste seg for meg

Det er en solokonsert

Foran meg ligger hav, og veggene steiner meg
Gi slipp på deg selv og finn redning, gutt
Havet er mindre enn meg, hvordan kan det bære meg?

Havet er større enn meg, hvordan kan jeg bære det?

Språket snørte seg sammen, og jeg overga meg til skipene

Et hav som er imot meg, fylte hjertet
Da skummet oppslukte det...og i meg det hvite – evighet

Det er en solokonsert

Fortsatt er den fjerne fjern, hver gang han fjerner seg

Den fjerne har nærmet seg linjene i hendene
Jeg føler ham, jeg ser ham som

En Udelelig
På en bris med rytmen i min sang

Falt virkelig, hver gang vi tok et lengre skritt,
Himmelen vår ned på oss og innkalte til oppløsning?
Om jeg en dag dro tilbake til det som var olivenenes
Land, ville jeg rope: saktere, land.
Det er en solokonsert
Om jeg en dag dro tilbake til det som var, ville jeg ikke finne

Den kjærlighet som var og den kjærlighet som kommer.
Fra tusen liljer prøvde jeg å love

Det gamle hjertet et tvillinghjerte, og galskapen
Til min elskede! Ånd som føyer seg under kroppen,
Ende på det som aldri ender,
Du skar over pulsåren i bølgene mine,
Skummets datter.
Du skar stemmen løs fra min sangs historie.
Om jeg bare hadde funnet rytmen, å, om jeg bare hadde funnet den.

Det er en solokonsert

Jeg sa: farvel til det som kommer og ikke når frem.

Jeg gikk for å lete etter det av min måne som forsvant.

Gi slipp på din død og dra, mann.
Dra, legg ut på vandring, reis inne i reisen.
Et sted er ikke et sted når du mister det,
Et sted er ikke et sted når du søker det.
Hvis en spurv landet på en stein,
Søkte du eva til å rettlede hjertet ditt.
Hvis en grein beveget seg, ropte jeg: hva er tallet
På utvandringer?

Å tall, hva er tallet på døde
Det er en solokonsert

----------------------------

EN KVADRATMETER I FENGSELET

Gjendiktet av Gunstein Bakke og Wael Philip Gallab,

Lest på norsk av Terje Nordby, av Eid Aziz på arabisk

Dette er døren, og bakenfor ligger hjertets hage.

Tingene våre – alt tilhører oss – glir over i hverandre.
Og en dør er døren.

Metonymiens dør, fortellingens dør.

En dør for å tukte september.

En dør for å gi

åkrene tilbake til kornets begynnelse.

Ingen dør finnes for døren, men jeg kan gå inn i mitt utenfor
og elske det jeg ser og det jeg ikke ser.

Finnes dette koketteriet, denne skjønnheten, i jorda, og ingen

dør for døren?

Cellen lyser bare opp innsiden min ...

Og fred over meg, fred over veggen av lyd.

Jeg skrev ti dikt for å prise min frihet, heromkring og der.

Jeg elsker smulene av himmel som smyger
seg inn gjennom gluggen,

en meter av lys hvor hestene svømmer,

og min mors små ting ... lukten av

kaffebønner i kjolen hennes

når hun åpner døren til morgenen for kyllingflokken.

Jeg elsker naturen mellom høst og vinter,

barna til våre fangevoktere og tidsskriftene på det fjerne fortauet.

Og jeg skrev tjue nidviser om plassen som ikke har plass til oss.

Friheten min: å være det de ikke vil jeg skal være.

Friheten min: å utvide cellen min: å bære dørens sang videre:

en dør er døren: ingen dør finnes for døren,

men ennå kan jeg gå ut til mitt innenfor,

etc. ... etc. ...

----------------------------

FLØYTENS FANTASI

Gjendiktet av Gunstein Bakke og Wael Philip Gallab

Fremført av Frank Havrøy og fløytist Bjørnar Habbestad

Fløyten er åndens tråd, en stråle- eller en evighetstråd,

ekkoets evighet. Fløyten begråt og begråter at jeg drar dit jeg kom fra,

dit jeg kom fra uten en kamerat eller et land,

et land som samler ruiner av min sang.

Hva nytter vel min sang?

Fløyten er stemmer bak døren. Stemmer som er redde for månen,

landsbyens måne. Gadd vite om nyheten har nådd frem,

nyheten om hvordan jeg brøt sammen nær hjemmet før regnet,

det fjernes regn, og jeg krever ikke av året,

bortgangens år, annet enn å snu meg mot mitt ansikt i stein,

en stein som så meg forlate mors erme og blande min fot med hennes tåre,

så jeg falt fra et år og landet på et år.

Hva nytter vel min sang?

 

Fløyten er det vi skjuler, og det som vises av vår skrøpelighet, og vi fortsetter,

vi fortsetter å bruke vårt liv på å lete etter døren som ikke har lukket seg.

Ingen dør har lukket seg foran fløyten. Men skyen brenner

for det som rammet hestene våre, så bor oss en vei i steinen, fløyte, slik at vi kommer forbi, 

slik at vi kommer forbi, lik de som kommer tilbake fra slagmarken, færre

og frarøvet språkets anemone.

Hva nytter vel min sang?

 

Fløyten er slutten på natten min.

Fløyten er begynnelsen på natten min. Og fløyten imellom dem er meg.

Jeg anroper bare det hjertet mitt forspilte her

og der, mens jeg gikk i søvne. Landet mitt lyster etter min død, spredt rundt gjerdene, 

rundt gjerdene, ungene jakter på fuglemat og biter av glass,

glass av dager som telles på fingre eller husenes morbær,

husenes morbær dør i meg, og dør ikke

og dør ikke på greinene. Hukommelsen min dør

Hva nytter vel min sang?

 

Fløyten, fløyten gråt, fløyten ropte i palmene,

palmene vil lyste etter oss. Kamufler oss, kvinne, og gå inn i vrinskingens vrinsk,

jeg er vrinskingen og du er min hud, dekk meg dekk meg, og drikk den dreptes honning.

Jeg er den drepte, du er hoppene. Jeg skal falle som ropet fra fjellets sokkel,

ved fjellets sokkel gråter en fløyte. Dalens sølv jamrer om strupen min.

En hoppe av lyst

som ikke når klimaks.

Hva nytter vel min sang?

 

Fløyten er kjærlighetens ild når vi tror den er død i oss.

Den døde i oss, brått, den vi lyster etter og som lyster etter oss,

den som lyster etter oss, lyster vi etter, og begjæret mitt gråter lik et hunndyr, gråter.

Det gråter for rørene i språkets tilstoppede blod, og får meg til å skrike:

Sånn som jeg elsker deg! Eller fortelle,

fortelle om fløyten som ikke kan reise fra min kvinne.

Hva nytter vel min sang?

 

 

 

 

 

Fløyten avslører det glemte såret vårt. Åpner det vi skjulte for bekjennelse,

bekjennelse av alt vi gjemmer bak masken. Vi pleide å elske,

vi pleide å elske våre kvinner. Vi pleide å tro vårt vann og vår luft. Vi pleide å frykte,

vi pleide å frykte at tingene tok slutt i oss da vi vokste opp,

vi pleide å vokse opp på myten, I hvem sitt navn prater vi i ørske og heiser drømmen vår?

Er drømmen vår, fløyte, en skatt som er tapt

eller et rep i galgen?

En måne på balkongen.

Den kommer ikke inn i rommet.

Hva nytter vel min sang?

 

                                Mahmoud Darwish