HEVN av Taha Muhammad Ali

Fremført av Kim Haugen under MOTforestillinger III - Nakba uten ende? (se      )

Oversatt til norsk av Vibeke Harper og Marius Kolbenstvedt. 

 

Av og til… skulle jeg ønske
at jeg kunne møte i duell
mannen som drepte faren min og raserte hjemmet vårt,

kastet meg ut
inn i et trangt, smalt land.


Og hvis han drepte meg,
da ville jeg endelig få hvile,
og hvis jeg vant –
da ville jeg få min hevn!

Men om det viste seg,

når rivalen min dukket opp,

at han hadde en mor som ventet på ham,
eller en far som holdt 

sin høyre hånd

på brystet sitt, der hjertet er,

hver gang sønnen hans var for sen, selv bare et kvarter for sen,
til et møte de hadde avtalt

– da ville jeg ikke drept ham,

selv om jeg hadde kunnet.

Og dessuten … ville jeg heller ikke drept ham
hvis det hadde blitt klart for meg
at han hadde en bror, eller søstre
som elsket ham og ofte lengtet etter å se ham.


Eller om han hadde en kone

som kysset ham kjærlig og barn

som ikke kunne holde ut at han var borte
og som alltid ble glade for gavene han kom med.


Eller om han hadde venner eller kamerater,
naboer som han kjente,
eller våpenbrødre fra fengselet
eller sykehuset.
Eller klassekamerater fra skoletiden… som spurte etter ham og sendte ham hilsener.


Men hvis det viste seg
at han var helt alene –
som en avsagd gren – uten mor eller far,
ingen bror eller søster, enslig, uten barn,
ingen slekt eller naboer eller venner, kollegaer eller kamerater,

da ville jeg ikke tilført hans ensomme smerte ett eneste stikk

– ikke dødens pine, heller ikke sorgen over å miste livet.


I stedet ville jeg vært fornøyd

med å ignorere ham

når jeg passerte ham på gaten – idet jeg overbeviste meg selv
om at det å ikke vie ham noen oppmerksomhet

i seg selv var en slags hevn.