Onsdag 20. august – Den verste av alle dager, av Atef Abu Saif

Utdrag fra "The Drone Eats With Me". 

Fremført av Bjørn Moan under MOTforestillinger III - Nakba uten ende?  (se opptak        )
Oversatt til norsk av Vibeke Harper.

Det er bursdagen min i dag. Cirka klokken elleve på formiddagen for 41 år siden ble jeg født på UNRWAs klinikk i flyktningeleiren Jabaliya nord i Gaza. Jeg var nummer to i rekken av ti barn. Men i dag regner jeg med bursdagshilsener bare fra Hanna, barna mine og noen få slektninger og venner, ingenting tyder på at det blir noen feiring. Hadde det vært en vanlig bursdag, ville jeg og barna dratt ned til stranden for å leke, og så kommet hjem igjen til Hannas nybakte bursdagskake. Men altså ikke i dag. Til tross for at forholdene er som de er om dagen, synes jeg allikevel at denne dagen er, og bør være, en glad dag – en som skal feires, selv om situasjonen legger en kraftig demper på det meste av god stemning her. Glede er ikke noe du plutselig finner eller som blir gitt deg; glede er noe du skaper.

Jeg spør Hanna hva vi skal gjøre, situasjonen til tross. Og mens vi kaster idéer frem og tilbake mellom oss, ringer plutselig Hannas telefon. Det er faren hennes. Han forteller at Mostafa, sønnen til stemoren min, altså min stebror, og hans far ble drept i et av drone-angrepene i dag. For første gang siden krigen startet hadde Mostafa og faren vært på vei ut til gården sin for å se hvordan kyrne og hestene hadde det. De hadde kjørt vestover mot Beit Lahia der gården ligger. Det var midt på dagen. Raketten traff den 31 år gamle kroppen mens han kjørte en bil lastet med en vanntønne til hestene. Faren ble observert under et tre i veikanten mens han prøvde å komme seg på bena for å hjelpe sønnen, men så smalt enda en rakett ned. Rett i bakken foran ham. Stebroren min ble revet i filler. Kroppen han ble bragt hjem i en plastikksekk. Faren mistet et ben og en arm og døde på vei til sykehuset. Mostafa etterlot seg tre barn i tillegg til en gård med vettskremte, tørste dyr.

Hanna drar til kvinnenes begravelsesvake for å være hos min stemor. Det er en varm kveld. Våpenhvilen er brutt, og før solen synker i havet har fly, helikoptere og droner startet opp med sine vilkårlige angrep mot hele Gaza-stripen igjen. Det verste er angrepet mot Gaza by og området Sheikh Radwan rett etter klokken ti tredve på kvelden, hvor familien Dalous hus blir fullstendig knust. Tre døde, førtifem sårede. Akkurat i det angrepet skjedde, ble jeg intervjuet av Palestine TV station – de ber meg av og til om å dele mine synspunkter på det som skjer. TV-journalisten som rapporterte fra Sheikh Radwan nærmest stammet frem sin beskrivelse av det han så. Samtidig ble det sendt live-overføring fra sykehuset i al-Shifa. En av de skadde var en fem måneder gammel baby. Bildet av denne vevre jenta i armene på ambulansesjåføren som bærer henne inn i sykehuset, og rakett-biten som stikker ut av det myke lille hode hennes… Dette bildet forteller noe om hva vi alle føler om brutaliteten i denne krigen.

Omtrent en time etter midnatt, en time inn i dette døgnet som er min fødselsdag, knuser en F16 det fire etasjers huset til kompisen min Tarik. Det varme, vakre hjemmet som lå ved den østlige inngangen til flyktningeleiren i området kalt al-Shuhada er nå forvandlet til en haug med stein. I kveld gikk jeg hjemmefra, jeg bor i bydelen Saftawi, i retning flyktningeleiren. Jeg ankommer al- Shuhada for å hilse på Tarik. Han sitter på en trebenk foran ruinene av hjemmet sitt, omgitt av mange andre venner. Det finnes ingen ord som kan beskrive sorgen i det røde, varme ansiktet hans. Som vi sier på arabisk: Du kan steke egg på kinnet hans. En drone hadde fyrt av en “advarsels-rakett”, Tarik og familien hadde flyktet ut, og ti minutter senere rammet tre F16 raketter huset. Mens vi snakker sammen, legger jeg merke til at Tarek stadig snur seg mot ruinene av huset han arvet av sin far, huset som har fulgt ham fra hans første barneskritt til voksen mann og far. Det er som om han må se etter om det er sant, at huset ikke fins mer. Han hadde bygd ut, gjort det til et hus med fire etasjer og plass til broren og hans to gifte sønner. Nå er alt borte. Huset tilhører fortiden, som sider i en bok du har lest ferdig.

De tamme duene som Tarek har holdt på taket, har også mistet hjemmet sitt. Rundt tjue av dem kretser forvirret i ring over hodene våre og leter etter redene sine. For dem gir menneskenes ødeleggelser og krigens brutalitet ingen mening, de skjønner ikke vårt språk. Som nære slektninger av frie duen, forstår de bare fred. Flokken våger seg omsider til å lande på ruinhaugen,

hakker litt med nebbet i stein og biter av det som en gang var vegger. De ser fortapte ut, rådville og uten anelse om hvor de skal legge seg ned for å sove. Tarik og familien har flyttet til svigerfarens hus, men disse duene har ingen svigerfedre å flytte til. Og så, mens vi sitter der på en trebenk foran ruinene av det som en gang var et hjem, kjenner vi oss som fortapte duer. Hjemmekjære tamduer. Uten et hjem. Hva hvisker de til hverandre nå som solen senker seg og henger som en stor appelsin i skjæringspunktet mellom hav og horisont?

Da kveldsmørket har hyllet oss inn i kappen sin, forlater en etter en av Tariks venner forsamlingen. Så også jeg. Jeg ber ham om å dra til svigerfaren, jeg vil ikke at han skal sitte der alene. For tanken slår meg; jeg er i fullt alvor redd for at han rett og slett skal dø av sorg der han sitter. Hvert eneste øyekast han sender i retning ruinene dreper ham innvendig. Men han nekter å dra. Han må finne mat til tamduene sine først, sier han.

Fra Tariks ruiner går min vei videre til stemors hus for å kondolere. Alle der er helt stille. Tårene har ennå ikke tørket på barnas kinn. Så drar jeg til far for å se stemoren min, men hun er fremdeles på kvinnenes begravelsesvake. Hun kommer hjem rundt halv ti, og ser utslitt ut. Tristheten har revet i stykker ansiktet hennes. Hun kan knapt bevege seg og åler seg ned på sengen mens en utømmelig støm av tårer renner stille nedover kinnene hennes. Faren min henter grapefruktjuice til henne, men hun drikker den ikke. Stillheten råder.

Min far foreslår at jeg enten drar hjem ganske snart, siden gatene er enda mer utrygge når kvelden glir over til natt, eller sover hos dem. Jeg foretrekker å dra hjem. Mens jeg går igjennom flyktningeleiren, har jeg følge av dronenes hvisking ovenfra. Det er nå 45 dager siden denne krigen begynte, og vi har alle lært oss krigens rytme. Folk har akklimatisert seg, vi vet å dechiffrere detaljer og tegn. Det er flere folk ute på kveldstid, flere biler kjører forbi.

Jeg kommer hjem og finner mine kjære sovende i gangen. Strømmen er borte og jeg sitter nå ved laptopen og skriver disse siste linjene om dagens hendelser i skinnet fra et talglys.

 

Det var bursdagen min i dag.