Da Shimon Peres ga meg godteri, av Akram Musallam

Bestillingsverk. Fremført av Nicolay Lange-Nielsen / Gisle Hass / Henrik Rafaelsen / Trond Peter Stamsø Munch.

Oversatt fra arabisk til engelsk av Motaz Habbash og videre til norsk av Terje Nordby og Vibeke Harper.

Opptak fra lesningene er tilgjengelige

Første scene: Soldater dreper ikke barn

Dette minner om noe som skjedde i Dostoyevsky’s roman “Idioten”, under fyrst Mysjkins, altså Idiotens, første møte med aristokratiet hjemme hos hans elskede Agláya fra Ivánova- familien.

Agláya advarte ham (hvilket var underlig med tanke på de adeliges uskrevne regler) mot å gjøre gester som kunne sette ham i forlegenhet, en spesiell bevegelse med hånden (for eksempel midt i en oppglødd utlegning om at skjønnhet er verdens kjerne) eller en brå gestikulering som kunne forårsake at den gamle, uerstattelige porselensvasen hennes knuste. Han må ha kjent denne siste advarselen som et frampek, et ubevisst krav, for ganske riktig; det skjedde at ”Idioten” slo ivrig ut med hånden og knuste vasen.

Foreldrene mine advarte meg, ikke mot å knuse porselensvaser, men mot soldatene. Samtidig beroliget de meg med at de ikke gjør noe med barn som meg (jeg var seks år gammel), så om jeg så en av deres tanks (som forøvrig sjelden kom til vår avsidesliggende landsby), skulle jeg bare fortsette å gå helt normalt, for begynte jeg å løpe, kunne de bli mistenksomme og åpne ild.

Det som ikke skulle skje, skjedde. Gatene var tomme, og jeg gikk alene fra utkanten av landsbyen (hvor hjemmet mitt lå), på vei mot sentrum da jeg oppdaget en hel kolonne av tanks. Militærbilene rullet oppover gaten, jeg løp bort til gangfeltet og gjemte meg bak en haug med stein (som egentlig ikke engang kunne gjemme en stor katt).

Tanksene passerte meg uten å stanse, og jeg så noen soldater smile. Da motordrønnene og knirkingen fra beltehjulene deres fjernet seg, tenkte jeg “Jeg har overlevd!”, reiste meg opp og børstet av meg støvet, men kunne ikke få bort opplevelsen. Den er der fortsatt. Den blir sittende fast i meg resten av livet.

Jeg fortalte ingen om dette; jeg hadde brutt den første regelen jeg hadde lært om ”personlig sikkerhet”, jeg var ikke sikker på at steinhaugen egentlig hadde gjemt meg, og i månedene som fulgte gikk jeg ofte tilbake til stedet for å gå gjennom det som hadde skjedd. Haugen med stein mistet sin nøytralitet og ble fiendtlig, et taust vitne om min mislykkethet.

I løpet av de neste årene tenkte jeg (eller innrømmet) at soldatene nok hadde sett meg… og at deres flir hadde vært hånlige eller kanskje undrende – overfor meg og min oppførsel. Jeg gikk tilbake dit det hadde skjedd, så med soldatenes blikk på meg selv som liten gutt sammenkrøket bak steinene, og så tilbake på soldatene med et barns øyne, og det vokste frem i meg en ny mening med ordet “barriere”.

Jeg skal bli ungdom, og jeg ble ungdom i en tid da stein-intifadaen brøt ut, og kaste stein på militærbilene som skremte meg den dagen. Jeg vil kaste stein hver gang soldatene kommer til landsbyen, og jeg vil knuse soldatenes makt, slik porselensvasen gikk i knas i Dostoyevskys Idioten mens han var oppslukt av at drap (unnskyld; skjønnhet) er verdens kjerne.

Andre scene: Soldater dreper barn

Barrieren var ikke en steinhaug knapt stor nok til å skjule en stor katt, men en diger, kubeformet sementblokk, og Mohammad Addorra var ikke alene, han var sammen med faren sin, og soldatene dro ikke forbi mens de hånlo av en far som gjemte seg bak en sementblokk og beskyttet sin sønn med kroppen sin. Soldatene pepret gutten med kuler, stoppet pusten hans for alltid, for så å “erobre” eller konfiskere selve luften der ute.

Denne hendelsen ble kjent, og innen få dager var bildet av den døde gutten et ikon over hele verden.

Den dagen omfavnet mange fedre barna sine og tilga dem ting de ikke en gang hadde gjort, andre fedre snek seg fulle av følelser bort til sine barns senger om kvelden, kysset de små og forsikret seg om at ingenting hadde hendt med dem.

Etter å ha tatt innover seg tragedien, diskuterte fotografene vinkelen bildet var blitt tatt fra, de militære undersøkte hvor snikskytteren kunne ha befunnet seg basert på prosjektilenes linjer, tok de oppsatte barrierene i øyensyn, og her var også en opportunist som lette etter det letteste å gripe fatt i som han kunne få uttelling for, en pragmatiker som forsøkte å grave frem noe praktisk som kunne brukes og en hevner ønsket å slippe helvete løs.

Forfatteren stirrer på hendelsen og gjennomlever den, for han har selv vært der, alene mens han gjemte seg bak en barriere av stein i full overgivelse til soldatene, mens han trodde eller ikke trodde på sin fars forsikringer.

Forfatteren tenker igjennom mulighetene; hva om farens kropp var barrieren? Hva ville vært igjen av meningsfullt liv i sønnen om han hadde overlevd og faren dødd fordi han hadde beskyttet ham? Han ville stirre lengselsfullt på kulerestene i veggen; han ville ta opp de tomme kulehylsene på åstedet og fra sanden ville han plukke opp det som var igjen av de istykkerrevene drømmene.

Han (forfatteren) tenker på tomrommet etter en kropp som aldri fikk vokse opp, gutten som flyr opp til himmelen på vinger av kuler, og han (forfatteren) vil si, i det han går inn på kontoret til redaktøren sin: Jeg fikk en idé, ta bilder av den tomme stolen i klasserommet til Addorra og ta bilder av tegningene hans i skisseblokken. Redaktøren blir entusiastisk, og i løpet av neste dag vil bildene være på avisens førsteside, bilder av tomheten. Ved siden Addorras tomme plass sitter en forrvirret gutt, tomheten har blitt hans evige nabo på skolen, slik forfatteren opplevde det, og på slutten av hver dag tar denne gutten med seg tomheten hjem.

Med møye vil forfatteren mane frem sin egen tomhet, og verdig la den bli hovedperson i en av sine romaner.

Tredje scene: Et barn ved navn Fares forsøker å drepe en tanks

Fares Awda gjemte seg verken bak en steinhaug eller en betongbarriere, han ville, av uklare grunner, svitsje roller; for eksempel tvinge tanksen til å gjemme seg bak steinhaugen!

Ingen vet nøyaktig hva Fares tenkte; var det noen som hadde innbilt ham at soldater ikke dreper barn? Og i så fall, hvorfor trodde han på det (for barnet som ble en forfatter trodde ikke på det, eller han gamblet i alle fall ikke med å få testet ut påstanden)? Eller visste Fares kanskje hva en tanks faktisk innebar, og derfor var fylt av hat, nok hat til å angripe den med en stein? Alt dette er mulig. Men helt sikkert er det at tanksen ble redd… ikke redd for selve steinen, men redd for dette paradoksets innhold, for “terrorbalansen” som oppsto, for den åpenbare etiske avgrunnen som ble så fremtredende og umulig å skjule.

Tanksen var redd og tok en avgjørelse, ugjenkallelig, skaffet seg overblikk og drepte.

Barnet Fares vekker i forfatteren spørsmål han selv kommer til å beskrive som urettferdige; hvilken side står jeg på – min egen, der jeg gjemmer meg bak en steinhaug, og Addorras der han står skjult bak betongblokken, den menneskelige fryktens side? Eller Fares sin side, han som ikke gjemte seg, og ble drept og spist av tanksen han ville leke med? Eller offeret som aldri fikk vokse opp til å bli helt?

Hvordan kan jeg hylle offeret, overleve og hylle døden samtidig?

 

Hvor går grensen mellom det estetiske og det politiske? Og hvor går grensen mellom det personlige og det offentlige; der barrieren, tanksen og barnet er forbundet i forfatterens scenario hvor to drepte barn opptrer?

Kan en tekst virkelig overleve fiendens råskap og herjinger på marken i ord, lyd, farger, drøm og fantasi?

Vil du overgi deg, la din fiende herje med deg som han vil, også i din egen tekst? Og hvilket narrativ, hvilken eksistensiell tekst står igjen etter denne utryddelsen?

 

Fjerde scene: Shimon Peres og meg!

Den gamle dagboken min fikk meg til å huske noe som skjedde mot slutten av 1995: Jeg forsøkte å snike meg forbi et militært check-point, men soldatene oppdaget meg, skjøt i luften og satte meg bak i jeepen sin ved siden en soldat med en eske godteri (Turkish Delight) i fanget. Soldaten lignet Shimon Peres på en prikk!

Et lite barn som ser ut akkurat som meg, dukker opp, Peres gir ham en mynt så han kan kjøpe godteri av ham, men da barnet skal ta imot, merker han at det er noe som ikke stemmer, kaster godteriet fra seg i jeepen og løper vekk. Da våkner jeg, drømmen er slutt.

Vi trenger verken Freud eller Jacques Lacan til å tolke dette, for forklaringen – i alle fall for meg – er krystallklar: Jeg var i ferd med å avslutte universitetsutdannelsen min, rundt meg var samfunnet i endring; nye institusjoner ble formet og nye maktstrukturer oppsto. En venn av meg, som hadde kontakter blant dem som plukket ut folk til de nye stillingene, hadde lagt merke til at jeg var god i hebraisk og gjorde meg oppmerksom på at jeg kanskje kunne bli en del av “de forente styrkene”. Det vil si både palestinere og israelere, med oppgave å beskytte grensense vedtatt i Oslo-avtalen.

Turkish Delight var det beste godteriet jeg visste om da jeg var barn, og jeg opplevde at drømmen var en advarsel mot sammenhengen mellom en jobb jeg ville elske og Shimon Peres forlengede arm.

Drømmen fjernet alle tanker jeg hadde om å takke ja til jobben i “de forente styrkene”, og jeg angrer ikke på det, men det smerter fremdeles at den ødela mitt gode forhold til Turkish Delight.

Jeg fortsatte å reflektere rundt barrierer, grenser, stengsler og identitet, og over tvil og dilemmaer knyttet til dette, helt frem til min tredje roman, “Storkens ambivalens”, fortellingen som også var inspirert av et barn, et barn ødelagt av ambivalens, et barn som gikk seg vill i tidens labyrinter som behandlet ham så grusomt i besøksrommet i et fengsel.

Å være palestiner er ensbetydende med å være omgitt av ambivalens; å la Shimon Peres ødelegge forholdet til yndlingsgodteriet ditt; å fylle ungdomstiden din med steinkasting og dermed aldri få plass til noe såpass normalt som å kaste et parfymert lommetørkle til en jente i gaten. Det er nødvendig å være kreativ nok til å saksøke Peres for disse små personlige tapene også, med presis samme insisterende intensitet som når man saksøker ham for å ha ranet et land.

Jeg tenker videre på drømmen om godteriet, og husker det Beri sa i Hussain Al-Bargouthis roman “Det blå lyset”: “Din underbevissthet er lys våken inne i deg, så erkjenn din styrke.” Og jeg husker det Hussain sa til meg (Hussain, som “forkorter våre avstander”, for å bruke venn og poet Khifah Alfannis uttrykk): “Du drar til det fjerneste punktet på jorden på leting etter det nye, men alt du trenger å gjøre er å lære deg å oppdage skjønnheten i askebegeret på bordet foran deg!”

Jeg husker hendelsene, blander dem, stokker dem om og drømmer:

Jeg drømmer om en tekst som blir kjent over hele verden gjennom troverdigheten til én eneste scene i en lokal fortelling; en tekst som ikke akseptere spissborgernes monopol på hva som er kunst; en tekst som når ut til dem som ikke fortaper seg i estetikk eller har en skjult politisk agenda, en tekst som erkjenner forskjellen mellom retoriske fraser som

reflekterer over virkeligheten og et talent som ser at livet former sine egne uttrykk; en tekst som ikke snakker om tap, men får tapet selv til å tale; en tekst som inneholder smerte, ja, men som ikke lenger lar seg stenge inne.