Anas Salameh

Martyrer bærer martyrer ...

Bombene bommet ikke … det ble en massebegravelse.

Bryllupsgjestene danset med kisten, uvitende om at de danset til musikken fra bomben som skulle grave deres massegrav.

Martyrens sjel ventet på at de skulle danse seg inn i himmelen, som så mange andre begravelsesfølger.

Bryllupsfesten endte i en massegrav – med en martyr og en martyr og en martyr ...

Landet mitt får ikke plass i en koffert

Skrikene fra sjelene i Yarmouk-leiren hørtes i himmelen.

Blandet med lyden fra bombingen, som river i stykker sjelene, før de så knuser husene.

Skrikene, ståket var vanskelige å fatte ...

I mørket, sittende foran et levende lys, hørte jeg en stemme.

Stemmen voldtok nattens stillhet:

«Det får ikke plass i kofferten!» sa hun til ektemannen. De kranglet voldsomt, mens sjelene deres strevde med å pakke alle minnene ned i en bag som de kunne bære med seg, til hvor de nå enn endte opp.

Det ble ikke bruk for kofferten; bomberegnet kom så brått ... kroppene deres dro.

Men sjelene deres ble værende, ventende, for å bære med seg kofferten.

Vi skal sette opp teltene. Igjen.

Dette er arven alle palestinere bærer, en arv som forvitret i Yarmouk-leiren.

Oppløst i minnene til de som bodde i den.

Teltet er vår arv. Hvert eneste hus i flyktningleiren begynte som et telt. Teltet vokste, ble kledt med vegger av sement ... men plutselig regnet bombene og knuste sementveggene – og annonserte et nytt eksil, for en ny generasjon.

Leiren ble til en fødende kvinne som skriker idet nok et telt fødes, telt som skal gi ly til folket mitt under enda et palestinsk eksil.

Og fødselen fortsetter, i leir etter leir.

Og vi gravlegger martyr etter martyr.

Han samlet sammen restene

Etter at bombene sluttet å falle, samlet han sammen det som var igjen av verdisaker, tok med seg barna og dro ... En velkjent scene.

Leiren ble langsomt tømt for liv. Nabolag etter nabolag, gate etter gate … Akkurat som Palestina, under den første katastrofen – Nakbaen. Gatene i Yarmouk Camp var oppkalt etter palestinske landsbyer og byer. På nytt ble Palestina tappet for liv, av en ny katastofe.

Alle samlet sammen det som var igjen, av minner og verdisaker, forberedte seg på et nytt eksil. Og drømmen de bar på – å plante røttene sine i Palestina, der de en gang hadde flyktet fra – fikk følge av en tvillingdrøm: å vende tilbake til hjemmet sitt, i leiren.

Utvandringen

Solen samlet sammen de siste strålene sine.

Kaos ... Ståk ... Jorden skalv og alt du hørte var lyden fra bombene som regnet ned.

I leiren overdøvet dødsrallingen alle andre lyder.

Jeg gikk ut av atelieret mitt og ble møtt av ansikter revet i stykker av frykt.

Gatene i leiren var fylt av mennesker; kvinner, barn og menn løp det bena bar – vekk fra døden.

Jeg forsøkte å gjemme meg fra mine egne øyne, så jeg ikke skulle gråte av det de var vitner til. Men jeg klarte det ikke, både jeg og øynene mine så kvinnen som drev jamrende rundt, med en baby på armen. Brått stoppet hun, rettet ryggen og vendte hodet oppover, og med en stemme som rystet selve universet sa hun «Ya Allah ... Gud ...»Kanskje lette hun etter for et sted å amme barnet sitt. Eller å skjule tårene.